Er kursing av lærere den beste løsningen?

Ifølge en artikkel på VG nett ønsker Høyre å innføre en plikt for lærere til å ta etter- og videreutdanning. De som ikke oppdaterer seg faglig, skal miste retten til å undervise. Utdanningsforbundet har vært skeptiske til slike løsninger og avviste et forslag om en sertifiseringsordning for lærere nå i vår.

I likhet med Høyre er mange land opptatt av å styrke lærernes kompetanse, men tendensen er nå at man reduserer tilbudet av tradisjonelle etter- og videreutdanningskurs. I stedet satser man på å stimulere lærere til å dele erfaringer og kunnskap med hverandre gjennom ulike nettverksordninger. I denne sammenheng utgjør Ontario i Canada et av de mest interessante eksemplene. For 10 år siden hadde de, slik som Høyre foreslår, et obligatorisk kursopplegg for alle lærere. Lærerne måtte ta et visst antall kurs for å beholde sertifiseringen. Opplegget fungerte dårlig og ble derfor avviklet i 2004. Det kostet masse penger og lærerne mente at mange av kursene ikke var relevante for deres egen arbeidshverdag (Baltzersen og Townsend 2013a).

Den nye strategien til Ontario ble å utvikle et program som gjør at lærere kunne lære av hverandre gjennom uformelle læringsprosesser. I 2006 ble «New teacher induction program» (NTIP) lansert (Baltzersen og Townsend 2013a). Alle nye lærere får nå veiledning de første årene de jobber.  I Toronto i Ontario har man i denne sammenheng utviklet en ordning der nye lærere kan besøke demonstrasjonsklasserom. Den nye læreren får da muligheten til å observere og diskutere undervisningen til en erfaren lærer. En ny lærer kan velge mellom omtrent 400 slike klasserom. Alternativet er å følge kurs, men det viser seg at omtrent halvparten av de nye lærerne heller foretrekker å besøke slike demonstrasjonsklasserom.  Den pedagogiske grunntanken er at den nye læreren selv får velge hva som passer best for en selv (Baltzersen og Townsend 2013b).

Et annet eksempel er “The Teacher Learning and Leadership Program” der erfarne lærere får økonomisk støtte til å utvikle et nytt undervisningsopplegg. I tillegg må de forplikte seg til å arrangere en workshop for andre lærere i forhold til å dele kunnskapen. Ideen med alle disse ordningene er at skolen også skal utvikle seg mot å bli en lærende organisasjon der lærere kontinuerlig forsøker å lære av hverandre gjennom nettverk. Dette skjer primært gjennom uformell læring.

Resultatene har ikke uteblitt. Toronto har omtrent ikke frafall blant nye lærere. I dag er læreryrket attraktivt og det er stor konkurranse om å bli lærer. Situasjonen er helt annerledes enn i Norge. Ulempen er dessverre at mange lærere i Ontario ikke får jobb i dag fordi det er så populært og fordi de har utdannet for mange lærere. Uansett blir kompetanseutviklingsprogrammet i provinsen Ontario og i byen Toronto regnet for å være et av de beste i verden. Programmet ble nylig fremhevet i en rapport av Linda Darling Hammond, professor ved Stanford University.

I Norge har vi lite erfaring med denne måten å organisere kompetanseutvikling. Det har vært gjort noen forsøk (for eksempel Baltzersen og Eliassen 2011), men det ser ikke ut til å være nok vilje eller kunnskap i systemet til å organisere kompetanseutvikling på denne måten. En viktig suksessfaktor i Ontario har nok vært at utviklingen av de nye ordningene har vært koordinert av fremragende skoleforskere som Ben Levin og Michael Fullan. På denne måten har man sikret at beslutninger blir mer forskningsbaserte enn det skolepolitikere kan klare på egen hånd. Et av Levins genitrekk var også at han valgte å samarbeide med fagforeningene om å lage disse nye kompetanseutviklingsprogrammene i stedet for å ignorere dem slik Høyre nå ser ut til å gjøre.

Kilder

- Baltzersen, Rolf K og Erik Eliassen (2011). Læring i skolenettverk. Mininettverk som utviklingsstrategi.  I: Erstad, Ola og Trond Eiliv Hauge (Red.) Skoleutvikling og digitale medier. Oslo: Gyldendal Akademiske. 

- Baltzersen, Rolf K. og Townsend, Torgunn (2013a) Induction of beginning teachers in Ontario.  

(wikibooks)

- Baltzersen, Rolf K. og Townsend, Torgunn (2013b) Induction of beginning teachers in Toronto.  (wikibooks)

Bildets nettadresse.

Sør-Korea snur fra heldigitalisert skole til "datafri" skole for de aller minste

Her om dagen skulle jeg sjekke hvordan det gikk med det utrolig ambisiøse prosjektet til Sør-Korea der de skulle digitalisere alle læremidler i skolen. Som første land i verden skulle de slutte å bruke papir i 2015.

Til min store overraskelse oppdaget jeg at de nå har ombestemt seg. Det er tankevekkende at det ikke er dårlig økonomi eller frykt for dårlige læringsresultater som er grunnen, men undersøkelser som viser at for mange barn er blitt avhengige av å bruke digital teknologi. De er redde for at dette problemet kan bli verre dersom det blir mye IKT i skolen. Første og andre klasse kommer sannsynligvis ikke til å bruke digitalt utstyr i det hele tatt, mens det blir en kombinasjonsløsning med både papirbøker og digitale læremidler for de eldre elevene. Skolen for de aller minste vil i så måte heller fungere som en "datafri" sone. Det er interessant at småskolen her blir lansert som en "motkultur" til barnas sterkt digitaliserte fritid (Kilde 1 og Kilde 2).

Nettadresse til bildet

Fullan om endring i skolen

I forbindelse med mitt utenlandsopphold i Toronto hørte jeg denne uken på et foredrag med den kjente skoleforskeren Michael Fullan. Han snakket om strategier for å få til større endringer i et helt utdanningssystem. I utgangspunktet kunne man ha tre innganger til dette arbeidet:

1. En «top down»-strategi ble valgt da han jobbet som rådgiver for provinsen Ontario i Canada. Et sekretariat ble opprettet for å lede dette endringsarbeidet og holde kontakt med skoledistriktene. En av de sentrale grunnholdningene var at problemer skulle identifiseres for å gjøre noe med dem, ikke for å legge skylden på noen.

2. Fullan jobber også som rådgiver for skolesystemet i California som er blant de dårligste i USA (ifølge resultater på nasjonale tester). I California er systemet uoversiktlig fra toppen. Derfor utviklet man en «middle-strategy» der skoler som gjør det bra skulle veilede skoler som ikke gjorde det så bra. Begge skolene måtte ha relativt lik demografisk bakgrunn. Målet var å få i gang innovasjon og nytenkning på skolenivå. I tillegg jobbet man med kompetanseutvikling hos guvernøren og blant ansatte med ansvar for utdanning på føderalt nivå. Et interessant pedagogisk poeng var at de alltid brukte videoeksempler som utgangspunkt for diskusjoner i workshopene som de arrangerer.

3. Den tredje strategien er en «bottom-up»-strategi. Her oppstår vellykkede initiativ på grasrotnivå og så forsøker man å få systemet sentralt til å oppdage verdien av dette og støtte videreutviklingen av arbeidet. Et eksempel på dette er arbeidet med learning communities i Mexico (Santiago Rincon). 

Ellers brukte Fullan mesteparten av tiden på å snakke om hva som er gode og dårlige «drivere» i forhold til skoleutvikling.

Dårlige “drivere”	Gode «drivere»
Accountability:  Hvis man ikke får gode testresultater på skoler i USA så truer man med å ta over skolen. Strategien er at man må være “tøff” med skolene hvis man skal forbedre dem.	Kapasitetsbygging: Hvis man investerer i kapasitetsbygging får man også bedre «accountability». Man bør utvikle et transparent lokalt miljø som alltid jobber med å utvikle løsninger på problemer og der man ikke «dømmer» folk.
Vurdering av individuell lærerkvalitet og kvalitet på skoleledere: Problemet blir oppfattet å være at lærere og skoleledere ikke får feedback på prestasjonene sine.  Lærere må derfor bli observert og også få negative tilbakemeldinger hvis de ikke presterer. Forskning viser at lærerne oppfatter dette som demotiverende.	- Samarbeid: Utvikling av «social capital» (gruppeprestasjon) er viktigere enn individual kompetanseutvikling. Hvis gruppen utvikler seg, så forbedrer også enkeltindividene automatisk sin egen kompetanse. Grupper av lærere må få støtte og bli utfordret gjennom veiledning og tips. Hvis ikke risikerer man at en del grupper ikke utvikler nye ideer. Skolelederen trenger ikke være den beste læreren, men må være den beste til å organisere lærerne på en god måte. Vivian Robinson (University of Auckland) har også gjort empiriske studier som viser at det er svært viktig at skolelederne deltar aktivt i lærernes profesjonelle utvikling.
Technology:  Her har hovedstrategien vært “kjøp,kjøp,kjøp”. Ikke så mye fokus på hvordan teknologien kan utvikle og støtte læringsprosessen. Teknologien vinner alltid over pedagogikken.	Pedagogikk: Den digitale revolusjonen er kommet for å bli. Vi må utforske hvordan optimale læringsrelasjoner mellom studenter og lærere bør være. Mer «flipped classroom».
Fragmented strategies: Systemer som har mange ulike strategier som ikke er samkjørte får til lite.	Helhetlige systemiske strategier: Det må være sammenheng mellom elementene i en strategi. Men man også dele de samme holdningene. En viktig endringsfaktor ser ut til å være knyttet til det som blir kalt «Moral imperative realizer». Man må appellere til læreres grunnleggende holdninger, for eksempel et ønske om at alle elever skal gjøre det bra på skolen.

Hargreaves om IKT og skoleutvikling

Andy Hargreaves er en av de mest kjente skoleforskerne i verden. Hva mener han om bruk av IKT i skolen? I forbindelse med mitt utenlandsopphold ved University of Toronto, Ontario Institute for Studies in Education, hørte jeg på et interessant foredrag med ham (7.februar). IKT var ikke hovedtema, men det ble berørt i presentasjonen. Etter foredraget ble det også gitt kommentarer av Michael Fullan og Ben Levin.

Det var ikke så mange nye tanker om IKT, men jeg opplevde de heller som en bekreftelse på en del av det jeg har erfart fra eget arbeid med teknologibruk i skolen. Hargreaves mente at god bruk av ny teknologi krever at studentene i større grad er med å styre læringsprosessen sammen med læreren. Læreren inntar i større grad en veilederrolle og trenger derfor heller ikke være ekspert i bruk av IKT. Et særlig interessant funn var at elever med spesielle behov hadde sluttet å bruke teknologi når de kom tilbake i hel klasse fordi de opplevde det som stigmatiserende hvis de andre elevene ikke brukte data i timen. Dette mente han var et argument for at alle elever burde bruke datautstyr i skolen.

Ellers var han også opptatt av å kritisere myten om at holdninger alltid styrer atferden vår. Han har for eksempel erfart at noen lærere må teste ut nye handlinger i praksis før de er villige til å endre holdninger. Det kan derfor være lurt å la lærere få prøve ut nye måter å undervise selv om de i utgangspunktet har negative holdninger til dette.

Utdanningssystemet i Finland og Singapore ble også fremhevet. Han viste til Finnish lessons av Paasi Sahlberg og McKinsey-rapporten om How the world most improved school systems keep getting better. Ontario i Canada ble også regnet for å være gode, men det ble nevnt at de kunne fortsatt bli bedre på innovasjon og entreprenørskap i skolen. I tillegg fremhevet han arbeidet med lærende nettverk i Mexico (Learning Community Project i Mexico, dokumentert av Richard Elmore og Santiago Rincón Elmore) og Escuela Nueva i Colombia og Guatemala (bygger på Reggio Emilia-tilnærming).

Han anbefalte også flere bøker, blant annet “Great by Choice” av Jim Collins. Her blir kreativitetsbegrepet satt i sammenheng med disiplinert arbeid der man over lengre tid forsøker å raffinere og perfeksjonere ideer. I tillegg mente han bøkene Inclusive leadership av James Ryan og The innovators dilemma av Clayton Christensen var viktige bidrag som også er relevante for skoleutvikling.

På vei mot Google-skolen?

Hvordan ser den digitale fremtiden ut for skolen? En ny pedagogikk lar helt klart vente på seg. De interaktive tavlene ser ut til å være mest populære for tiden. De er jo tenkt å modernisere den tradisjonelle tavleundervisningen og passer derfor godt med den rådende pedagogiske oppfatningen som fremhever en lærer som tydelig skal lede plenumsaktiviteter.

Ellers ser vi en interessant utvikling på utstyrfronten. For det første ser vi tegn til en konvergens mellom nettbrett og PCer med de nye nettbrettene. Det vil si at man både skal kunne bruke berøringsteknologi og tastatur. Dette tror jeg vil gjøre det lettere for førstegangsbrukere å ta i bruk ny teknologi. For det andre er det også helt klart en tendens til at man lagrer mer og mer informasjon på nettet i stedet for på harddisken. Her leder Google an utviklingen ved at de tilbyr bruk av gratis nettapplikasjoner og lagringsplass på nettet. Det interessante er at at Google i langt større grad enn tidligere satser på å komme inn i skolen med noe mer enn bare søkemotoren. Her har Microsoft tidligere omtrent hatt monopol på programvare og tjent gode penger på lisenser, men vel så viktig for Microsoft har det vært at fremtidige generasjoner vender seg til å bruke deres produkter.

Google tar nå opp kampen ved å dumpe prisene på alt. De har nå lansert Chromebook, sin egen “bærbare PC-løsning”. Denne blir lansert i Norge på nyåret. De har laget en interessant reklamefilm for hva denne kan tilby skolene. Her påstår de å kunne tilby en mer tidseffektiv undervisning og lærerne vil også kunne styre elevaktiviteter på PC på en enkel måte. Det blir påstått at oppstart med tilkobling til nettet skjer på 8 sekunder. I USA blir maskinene solgt for 300 dollar og skolen vil få nye maskiner hvert tredje år. Med sin lave pris og betydelig mindre vedlikeholdskostnader er det godt mulig Chromebook kommer til å bli populært å kjøpe inn til elever i barne og ungdomsskoler. Googleprogramvaren er foreløpig såpass enkelt at den kanskje ikke vil kunne betjene all behov på videregående like godt.

Interessant er det at Pearson, eieren av Fronter, i samarbeid med Google tester en ny type læringsplattformer som er mer tilpasset utviklingen av sosiale medier. Dette gjøres gjennom en løsning som kalles OpenClass og som blir tilbudt gratis til skolene. Internasjonalt er målet å utkonkurrere læringsplattformen Blackboard som dominerer globalt.

I Norge går nå Narvik kommune for bruk av Google produkter. Som landets først kommune vil de bruke Google som leverandør av e-post, kalender og tilhørende gruppevare. Skolen, lærere og elever får nesten samme funksjonalitet som de offentlig ansatte i kommunen uten noen kostnad. Lisensmessig sparer kommunen omtrent 100.000 kroner i året, men den store innsparingen går på at driftskostnadene blir mye lavere. I tillegg blir det oppgir at Google tilbyr bedre funksjonalitet og nye digitale verktøy.

Det er funksjonaliteten og nye verktøy driftsleder Jacobsen fremhever som den viktigste grunnen til overgangen, men oppgir også at de får en «mye lavere» driftskostnad for e-post enn tidligere, uten at han ønsker å legge frem konkrete tall for gevinsten. Det er imidlertid en del utfordringer i forhold til personvern fordi data blir lagret i utlandet.

Interessant er det også at Harestad skole og Grødem skole i Randaberg kommune har begynt å bruke “Google Apps for Education” med tilsammen over 1400 brukere. De ansvarlige mener systemet med håndtering av brukeropplysninger er blitt enklere og de tror Google dokumenter kommer til å bli veldig populært å bruke.


Bildet er hentet herfra

Larry Cuban som aktiv blogger

Jeg synes det er et interessant at Larry Cuban, en av de fremste skoleforskerne i verden, har sin egen blogg der han ofte skriver om ulike faglige tema. Særlig med tanke på at det er han som kanskje har skrevet den viktigste kritikken av IKT-satsningen i utdanningssektoren. Boken "Oversold and underused. Computers in the classroom" ligger fritt tilgjengelig her.

Skoleutvikling og digitale medier.

Sammen med Erik Eliassen fra Høgskolen i Vestfold har jeg skrevet et kapittel i en bok om Skoleutvikling og digitale medier. Bidraget vårt heter "Læring i skolenettverk. Mininettverk som utviklingsstrategi". I kapittelet drøfter vi hvordan lærere kan dele erfaringer med hverandre på tvers av skoler. Dette er en arbeidsform som er altfor lite utnyttet i norsk skole.

Å drive IKT-basert skoleutviklingsarbeid i mininettverk.

Nettopp ferdig med en rapport om prosjektet Lærende nettverk i Østfold som jeg hadde ansvaret for i fem år. I dette prosjektet jobbet en rekke skoler jobbet med IKT-basert skoleutviklingsarbeid. Prosjektleder arrangerte regelmessige samlinger der deltakerne kunne treffe hverandre for å dele erfaringer.

Gjennom dette prosjektet har lærere fått en større forståelse for verdien av å jobbe i nettverk på tvers av skoler og kommuner. I prosjektet etablerte vi flere nye delingsarenaer som mininettverk (samarbeid mellom prosjektdeltakere fra et lite antall skoler) og regionale konferanser der det er lærerne selv som holder innlegg for hverandre. Rapporten kan lastes ned her.

Å legge videoeksempler av undervisning ut på nettet.

I Arizona i USA har de lagt ut mange videoeksempler på god bruk av IKT i undervisning helt åpent på nettet. Dette nettstedet tror jeg kan være interessant å studere både for lærerutdannere og lærere i norsk skole

Den Forskende skole

I dette debattinnlegget på Utdanning sine hjemmesider diskuterer jeg hva verdens beste skole vil kreve. Jeg er helt overbevist om at svaret ligger i å utvikle Den Forskende skole: En skole der lærere får ressurser til å drive med forsknings- og utviklingsarbeid (FoU) på samme måte som lærere på høgskole- og universitetsnivå.

Se til Portugal?

(Bildet er hentet fra Wikipedia)

En tredjedel av elevene i USA slutter før de er ferdig med videregående skole. I et blogginnlegg skriver Don Tapscott om hva man bør gjøre for å hindre at dette skjer. Svaret er å gi alle elever PCer og internetttilgang slik som Portugal har gjort. Han mener dette landet er foregangsgivende, men påpeker samtidig at det ikke er nok å bare dele ut utstyret. Vi må også utvikle nye pedagogiske modeller eller modeller for læring. Stikkord er elevaktivisering, samarbeidslæring og større fokus på utforskende arbeidsoppgaver.