Er kursing av lærere den beste løsningen?

Ifølge en artikkel på VG nett ønsker Høyre å innføre en plikt for lærere til å ta etter- og videreutdanning. De som ikke oppdaterer seg faglig, skal miste retten til å undervise. Utdanningsforbundet har vært skeptiske til slike løsninger og avviste et forslag om en sertifiseringsordning for lærere nå i vår.

I likhet med Høyre er mange land opptatt av å styrke lærernes kompetanse, men tendensen er nå at man reduserer tilbudet av tradisjonelle etter- og videreutdanningskurs. I stedet satser man på å stimulere lærere til å dele erfaringer og kunnskap med hverandre gjennom ulike nettverksordninger. I denne sammenheng utgjør Ontario i Canada et av de mest interessante eksemplene. For 10 år siden hadde de, slik som Høyre foreslår, et obligatorisk kursopplegg for alle lærere. Lærerne måtte ta et visst antall kurs for å beholde sertifiseringen. Opplegget fungerte dårlig og ble derfor avviklet i 2004. Det kostet masse penger og lærerne mente at mange av kursene ikke var relevante for deres egen arbeidshverdag (Baltzersen og Townsend 2013a).

Den nye strategien til Ontario ble å utvikle et program som gjør at lærere kunne lære av hverandre gjennom uformelle læringsprosesser. I 2006 ble «New teacher induction program» (NTIP) lansert (Baltzersen og Townsend 2013a). Alle nye lærere får nå veiledning de første årene de jobber.  I Toronto i Ontario har man i denne sammenheng utviklet en ordning der nye lærere kan besøke demonstrasjonsklasserom. Den nye læreren får da muligheten til å observere og diskutere undervisningen til en erfaren lærer. En ny lærer kan velge mellom omtrent 400 slike klasserom. Alternativet er å følge kurs, men det viser seg at omtrent halvparten av de nye lærerne heller foretrekker å besøke slike demonstrasjonsklasserom.  Den pedagogiske grunntanken er at den nye læreren selv får velge hva som passer best for en selv (Baltzersen og Townsend 2013b).

Et annet eksempel er “The Teacher Learning and Leadership Program” der erfarne lærere får økonomisk støtte til å utvikle et nytt undervisningsopplegg. I tillegg må de forplikte seg til å arrangere en workshop for andre lærere i forhold til å dele kunnskapen. Ideen med alle disse ordningene er at skolen også skal utvikle seg mot å bli en lærende organisasjon der lærere kontinuerlig forsøker å lære av hverandre gjennom nettverk. Dette skjer primært gjennom uformell læring.

Resultatene har ikke uteblitt. Toronto har omtrent ikke frafall blant nye lærere. I dag er læreryrket attraktivt og det er stor konkurranse om å bli lærer. Situasjonen er helt annerledes enn i Norge. Ulempen er dessverre at mange lærere i Ontario ikke får jobb i dag fordi det er så populært og fordi de har utdannet for mange lærere. Uansett blir kompetanseutviklingsprogrammet i provinsen Ontario og i byen Toronto regnet for å være et av de beste i verden. Programmet ble nylig fremhevet i en rapport av Linda Darling Hammond, professor ved Stanford University.

I Norge har vi lite erfaring med denne måten å organisere kompetanseutvikling. Det har vært gjort noen forsøk (for eksempel Baltzersen og Eliassen 2011), men det ser ikke ut til å være nok vilje eller kunnskap i systemet til å organisere kompetanseutvikling på denne måten. En viktig suksessfaktor i Ontario har nok vært at utviklingen av de nye ordningene har vært koordinert av fremragende skoleforskere som Ben Levin og Michael Fullan. På denne måten har man sikret at beslutninger blir mer forskningsbaserte enn det skolepolitikere kan klare på egen hånd. Et av Levins genitrekk var også at han valgte å samarbeide med fagforeningene om å lage disse nye kompetanseutviklingsprogrammene i stedet for å ignorere dem slik Høyre nå ser ut til å gjøre.

Kilder

- Baltzersen, Rolf K og Erik Eliassen (2011). Læring i skolenettverk. Mininettverk som utviklingsstrategi.  I: Erstad, Ola og Trond Eiliv Hauge (Red.) Skoleutvikling og digitale medier. Oslo: Gyldendal Akademiske. 

- Baltzersen, Rolf K. og Townsend, Torgunn (2013a) Induction of beginning teachers in Ontario.  

(wikibooks)

- Baltzersen, Rolf K. og Townsend, Torgunn (2013b) Induction of beginning teachers in Toronto.  (wikibooks)

Bildets nettadresse.

Hargreaves om IKT og skoleutvikling

Andy Hargreaves er en av de mest kjente skoleforskerne i verden. Hva mener han om bruk av IKT i skolen? I forbindelse med mitt utenlandsopphold ved University of Toronto, Ontario Institute for Studies in Education, hørte jeg på et interessant foredrag med ham (7.februar). IKT var ikke hovedtema, men det ble berørt i presentasjonen. Etter foredraget ble det også gitt kommentarer av Michael Fullan og Ben Levin.

Det var ikke så mange nye tanker om IKT, men jeg opplevde de heller som en bekreftelse på en del av det jeg har erfart fra eget arbeid med teknologibruk i skolen. Hargreaves mente at god bruk av ny teknologi krever at studentene i større grad er med å styre læringsprosessen sammen med læreren. Læreren inntar i større grad en veilederrolle og trenger derfor heller ikke være ekspert i bruk av IKT. Et særlig interessant funn var at elever med spesielle behov hadde sluttet å bruke teknologi når de kom tilbake i hel klasse fordi de opplevde det som stigmatiserende hvis de andre elevene ikke brukte data i timen. Dette mente han var et argument for at alle elever burde bruke datautstyr i skolen.

Ellers var han også opptatt av å kritisere myten om at holdninger alltid styrer atferden vår. Han har for eksempel erfart at noen lærere må teste ut nye handlinger i praksis før de er villige til å endre holdninger. Det kan derfor være lurt å la lærere få prøve ut nye måter å undervise selv om de i utgangspunktet har negative holdninger til dette.

Utdanningssystemet i Finland og Singapore ble også fremhevet. Han viste til Finnish lessons av Paasi Sahlberg og McKinsey-rapporten om How the world most improved school systems keep getting better. Ontario i Canada ble også regnet for å være gode, men det ble nevnt at de kunne fortsatt bli bedre på innovasjon og entreprenørskap i skolen. I tillegg fremhevet han arbeidet med lærende nettverk i Mexico (Learning Community Project i Mexico, dokumentert av Richard Elmore og Santiago Rincón Elmore) og Escuela Nueva i Colombia og Guatemala (bygger på Reggio Emilia-tilnærming).

Han anbefalte også flere bøker, blant annet “Great by Choice” av Jim Collins. Her blir kreativitetsbegrepet satt i sammenheng med disiplinert arbeid der man over lengre tid forsøker å raffinere og perfeksjonere ideer. I tillegg mente han bøkene Inclusive leadership av James Ryan og The innovators dilemma av Clayton Christensen var viktige bidrag som også er relevante for skoleutvikling.

Geniet Jan Boklöv

Jeg tror eksempler fra idretten kan gi oss en bedre forståelse av hvordan innovasjon og større paradigmatiske samfunnsendringer foregår. En idrettsgren utgjør et relativt avgrenset område og er derfor lettere å forske på. Man får en bedre oversikt over endringsprosessene enn hvis man studerer mer generelle fenomener som innføringen av datamaskinen som påvirker alle i samfunnet. Tre av de kanskje mest kjente paradigmatiske endringene innenfor idretten er overgangen til Fosbury-floppen i høyde, overgangen til skøytestil i langrenn og til V-stil i skihopping.

Fra min egen barndom er det særlig den svenske skihopperen Jan Boklöv jeg husker best. I 1989 vant han verdenscupen i hopp. Skihoppingen skulle aldri bli den samme igjen. Med sin karakteristiske V-stil vant han verdenscupen til tross for at han fikk mye dårligere stilkarakterer enn sine konkurrenter. 

I opinionen og media ble Boklöv latterliggjort for sin «stygge» hoppstil. «Han hopper som ei kråke», lød det fra en oppgitt Arne Scheie som syntes stildommerne burde trekke svensken enda mer i stil (Kilde). NTB skrev at "Bokløv hopper så bredt at det ser ut som om han er i ferd med å revne (Kilde). Nordmannen Torbjørn Yggeseth, som da var formann i det internasjonale skiforbundets hoppkomité (FIS), ville fjerne en hoppdommer som ga Boklöv 18 i stil: «Det er rett og slett en skam at svensken Jan Boklöv vinner internasjonale hopprenn og får toppkarakterer for sin "skrevende" skiføring. Vinnerhopp skal ikke se slik ut», sa Yggeseth og fortsatte: «Slike dommere bør fjernes øyeblikkelig». Han var på ingen måte alene om sitt syn (Kilde).

Det var først etter at Boklöv vant verdenscupen at sporten virkelig endret seg. Det går an å hevde at Boklöv i stor grad revolusjonerte hoppsporten på egen hånd. I 1998, 9 sesonger senere, hopper Funaki til OL-gull i Nagano med V-stil og får 20 i stil av alle dommerne. 

I 2006 rangerer Scheie V-stilhopperen Funaki som den nest beste hopperen etter 2.verdenskrig (Bare slått av Matti Nykänen) (Kilde). Scheie forklarer at «20 i stil er det fullkomne hopp fra hoppet til fallgrensen er passert. Jamfør Funaki på sitt beste.» Skihoppingens estetikk har med andre ord gjennomgått en total forvandling (Kilde). Forskere har dokumentert at man ikke bare hopper 10% lengre med V-stil (Wikipediaartikkel), men hopperen er også mye mer stabil i luften. Dette har ført til lengre skihopp med langt mindre fare for skader og fall. Etter innføringen er det dokumentert 80% færre skader (Kilde). 

Geniet som var annerledes enn de andre

Når Boklöv forteller om sitt eget liv som skihopper, så vektlegger han at han var annerledes. Han har hatt en sterk vilje til å gå sine egne veier. Samtidig oppdaget han faktisk V-stilen ved en tilfeldighet. I en hoppkonkurranse i Falun i 1985 hopper han til bunnen av bakken med et skikkelig kråkehopp. Verken publikum eller hoppmålerne forsto hva som skjedde. Boklöv skjønte heller ingenting: «Skiene var ustabile ut fra hoppkanten og skar ut. Jeg fikk heller ikke noe særlig høyde. Likevel hoppet jeg 20 meter lenger enn nestemann, med et totalt «mislykket hopp. Jeg måtte bare le». Der og da skjønte han ikke at han hadde funnet opp en helt ny hoppstil, men han følte allikevel at han måtte prøve den brede skiføringen en gang til. Da han hoppet langt på nytt, begynte han å ane at dette kunne ha noe for seg (Kilde).

Historien fremstår som et bemerkelsesverdig eksempel på hvordan et enkeltmenneske som opplever seg som annerledes klarer å sette i gang et paradigmeskifte på basis av en enkelt hendelse.Det kreative gjennombruddet oppstår heller ikke på bakgrunn av en intendert handling, men ved en tilfeldighet. I boken «(De)mobilizing the entrepeneurship discourse» fremhever Bill med flere (2010) Boklöv som et viktig eksempel på hva som kjennetegner en innovatør. Her står allikevel ikke hoppet i Falun sentralt, men forfatterne hevder heller at Boklöv ser ut til å ha hatt en innovativ personlighet fra han var barn. Allerede som liten i hoppbakken var Boklöv ikke bare god til å imitere hvordan andre hoppet, men han imiterte og videreutviklet også sine egne hopp. Boklöv ser ut til å ha hatt en helt spesiell evne til å observere sin egen atferd. «Det var ikke jeg som hoppet, men skiene hoppet med meg», sier Boklöv når han skal beskrive starten som hopper fire år gammel». Det var denne imitasjonsferdigheten som gjorde at han var i stand til å begynne å imitere og videreutvikle «V-stil feilen» i Falun i 1985. Ettertiden har vist at Boklöv egentlig hadde altfor lange ski til å hoppe V-stil. Allikevel fortsatte han: «(…) Men hver gang jeg gjorde en feil, skapte jeg fornyelse. Det kostet meg tre brukne ribben, fordi det ble mye knall og fall. Men jeg bygget opp en sterk tro på meg selv. Jeg skjønte at V-stilen var den mest stabile og derfor fortsatte jeg». (Kilde) 

Bill med flere (2010) viser til sosiologen Gabriel Tarde som mente imitasjon ikke er en mekanisk repetisjon slik mange tror, men heller bør sees på som hovedkilden til innovasjon. Imitasjon skjer spontant og er ikke intensjonal. Imitasjonen vil aldri være perfekt og det er nettopp dette som gjør at den alltid vil kunne avvike til å bli en innovasjon. Dette er argumenter som ligger nærme mesterlæretradisjonen i pedagogikken, men i eksempelet med Boklöv handler det ikke bare om imitasjon av andre eksperter, men om en slags "selvimitasjon", dvs. et forsøk på å imitere og videreutvikle egen atferd. Innovasjon kan da sees på som avvik fra imitasjon og er en ide som er radikalt forskjellig fra innovasjon som en intensjonell strategi (Bill med flere 2010: 131).

På den andre siden illustrerer Boklövs evne til å videreutvikle seg også en sterk viljestyrke. Av trenere ble han oppfattet som enerådig. Mens de andre hopperne løp til kommunikasjonsradioen etter hvert hopp, for å høre treneren si hva de gjorde feil, mente Boklöv at det var tull og tøys. «- Treneren skal fungere som en ballvegg. Du kaster ballen, og den kommer tilbake. Hvis man blir fullt og helt avhengig av hva en trener sier og mener, blir det kaos den dagen man bytter trener.» Boklöv forteller at han ble frosset ut, fordi han var så annerledes (Kilde). 

V-stil hoppingen hans var dessuten mislykket i hele fire år før han hadde suksess. I alle disse årene ble han gjort narr av. Allikevel fortsatte han å eksperimentere med den nye skihoppingsteknikken. Dette vitner om en sterk vilje til å gå helt nye veier.

Samtidig medgir han at midt på 1980-tallet var lengden på hoppene blitt viktigere og ble bedre betalt i poeng enn før. Han regnet seg frem til at han kunne kompensere for tapte stilpoeng med ekstra lengdepoeng. Denne mindre systemendringen ser ut til å ha stimulert hans vilje til å gå nye veier.

Det er dessuten interessant at Boklöv ikke selv tenkte noe over at han faktisk sto overfor et historisk gjennombrudd i skihopping i denne første eksperimenteringsfasen. Han vil bare forsøke å hoppe lengre på ski (Kilde) Kanskje er det slik at de fleste genier er oppfatt av å forbedre løsninger og langt mindre opptatt av å bli legendariske?

Hvorfor utviklet ikke en norsk skihopper V-stilen først?

Men hvorfor skjedde ikke denne innovasjonen i Norge – et land med mange flere skihoppere? Man tenker jo ofte slik i dag, at dersom mange samarbeider i et felt, vil utviklingen gå raskere. Dette er jo årsaken til at man samler forsknings- og utviklingsmiljøer i forskningsparker, i byer eller i regioner.  Ut fra denne parallellen burde utviklingen skjedd i Norge, men det gjorde den ikke.

Matti Goksøyr, professor i idrettshistorie, forklarer det med konservatismen og opptattheten av stilbevaring i den norske skikulturen. Hoppsporten var en stilidrett, og at det var en svenske som kom opp med dette, gjorde det enda verre (Kilde 1 og 2). Ifølge professor i aerodynamikk Helge Nørstrud fikk også det norske miljøet tilgang til forskningsresultater som dokumenterte V-stilens overlegenhet, men dette ble ignorert (Kilde).

Det er også verdt å merke seg at endringen ikke skjedde på et av de store etablerte landslagene, men på det svenske landslaget som vel i realiteten bare besto av en hopper. Frem til Boklöv hadde en svenske aldri vunnet et hopprenn i verdenscupen. Er dette en indikasjon på at det kan være lettere å gå helt nye veier hvis man står mer fristilt fra andre eller hvis man ikke allerede er en del av den eksisterende vinnerkulturen? Det samme gjaldt jo for amerikanerne Bill Koch som ledet an i overgangen til skøyting på ski. Gode etablerte lag vil ha mer å tape på å gå over til en ny stil. I en overgangsfase vil jo resultatene kunne bli dårligere slik tilfellet var med Boklöv. Boklöv var heller ikke noe supertalent i hopp. Som 19-åring ville han ikke vært i nærheten av å være god nok for det norske landslaget, men med V-stilen skapte han den moderne skihoppingen slik vi kjenner den i dag.

Hva kan vi lære av Boklövhistorien?

Kan vi lære noe av Boklöv? «Villmannen fra Koskullskulle» ble ledd av for sine «dumme» hoppstil, men han ga allikevel aldri opp og vil få sin velfortjente plass i historiebøkene. I et intervju sier han: «Man må akseptere å bli en taper. Jeg ble en taper og dermed kunne jeg vokse og bli en vinner. Det her kan jeg utvikle videre til andre», sier Boklöv (Kilde). Bokløv gjengir altså med med enkle ord hovedpoeng hos både filosofen Dreyfus og organisasjonsteoretikerne Agyris og Schøn: Det er gjennom refleksjon over egne feil at man utvikler seg til å bli bedre. Boklöv fikk fortsette med eksperimenteringen sin på det svenske landslaget i fire år med dårlige resultater. Det er meget tvilsomt om han hadde fått lov til dette i det norske miljøet.

Boklövhistorien handler om mye mer enn hopp. Den forteller at innovasjon handler om å gjøre feil uten at man blir ekskludert. Og kanskje er dette en utfordring for de fleste av oss som arbeider med læring og utvikling.