Ved lærerutdanningen ved Mount Saint Vincent University i Nova Scotia bruker universitetet
pensjonerte lærere fra skolen som veiledere i
praksisopplæringen. Dette blogginnlegget er basert på et intervju med de ansvarlige for praksisopplæringen.
Bakgrunn
I Norge har man for få lærere, mens i Canada er situasjonen omvendt. En
lærerutdanner forteller meg at bare i den middels store byen Halifax (Nova Scotia) er det 1800 ferdig
utdannede lærere som står på vikarlisten til skolestyret i byen. Denne gruppen av lærere har ikke fast jobb, men
ønsker å jobbe som lærer. Yrket har tydeligvis lenge hatt en langt større
attraktivitet i Canada enn i Norge. Dette ser ut til å ha ført til en
overproduksjon av lærere. Allikevel blir det nevnt at det fortsatt er en
utfordring å få lærere til å jobbe ute på landsbygda fordi lærerstudentene er
lite villig til å bo i slike områder. De som nå jobber i lærerutdanningen er opptatt
av at man må markedsføre profesjonsutdanningen på nye måter for å vise at man
kan jobbe andre steder i skolen. Man forsøker derfor å lage alternative praksisplasser
fordi det er en stor overkapasitet av lærere i Nova Scotia.
Om praksisopplæringen
ved Mount Saint Vincent University i Halifax
Det er skolestyret («school board») i Halifax som velger
praksisskoler. Utvalgte skoler kan ikke avslå denne oppgaven selv om de heller ikke
får ekstra godtgjørelse for å gjøre denne jobben. De ansvarlige for
praksisopplæringen får gjerne en liste fra skolestyret med potensielle praksislærere
(«cooperating teachers») fra praksisskolene og så forsøker de å matche hver
enkelt lærerstudent med en veileder som har samme fag og underviser på samme
nivå. I tillegg forsøker de å ta hensyn til hvor studentene ønsker å ha
praksis. Utenfor Halifax henvender universitetet seg i større grad direkte til enkeltskolene.
Praksisopplæringen går over 2 år og hvert år er det satt av
noen innledende dager der man skal observere undervisning. Første året er det 8
uker praksis hvorav 6 dager er satt av til observasjon og forberedelse. Andre
året 16 uker med praksis i tillegg til noen dager med observasjon. Praksiskursene blir vurdert til enten bestått eller stryk. Av grupper på 40-60
studenter er det vanligvis bare 1-2 studenter som stryker. Etter at den siste
praksisperioden er over arrangerer man en minikonferanse med mange foredrag om
utfordringer relatert til læreryrket (“capstone seminar”). Her kan studenter
som har hatt alternativ utplassering forklare hvordan dette har vært.
Pensjonerte lærere som universitetetsoppnevnte
veiledere
 |
Er pensjonerte lærere de beste
praksisveiledere? |
I praksisopplæringsperioden har alle lærerstudentene en
praksisveileder (cooperating teacher) som følger dem opp gjennom hele perioden.
I tillegg er det forventet at lærerstudentene har minst fem veiledningsmøter
med en universitetsoppnevnte veileder som skal følge dem opp gjennom ett
praksisår. Ved Mount Saint Vincent består dette veiledningskorpset av
pensjonerte lærere som fortsatt ønsker å bidra med noe overfor skolen. En
fordel er at disse veilederne gjerne bruker mye tid på studentene fordi de ikke
har fulltidsjobb ved siden av. Erfaringen hittil er at de er entusiastiske og
interesserte og det er stor rift om å få disse jobbene. I realiteten bidrar
denne modellen til at lærerstudentene får veiledning av to erfarne lærere. Dette
er forskjellig fra Norge der den universitetetsoppnevnte veilederen vanligvis bare
gjennomfører en avsluttende vurdering av lærerstudenten.
Den universitetsoppnevnte veilederen
skal også samarbeide med praksisveilederen, og de bør være enige om hvordan de
vurderer lærerstudenten. Det er en
forventning om at den universitetsoppnevnte veilederen fokuserer mer på generelle
pedagogiske utfordringer knyttet til klasseromsledelse og tilpasset opplæring,
mens praksisveilederen i skolen har hovedansvaret for å følge opp den
fagdidaktiske veiledningen.
Den universitetsoppnevnte veilederen blir betalt på
timebasis og har vanligvis 4-5 lærerstudenter hver i løpet av den åtte uker
lange perioden. Tidligere hadde universitetet en regel om at man ikke kunne
følge opp mer enn 10 studenter. De får 560 dollar per student de følger opp. Alle besøkene fra den universitetsoppnevnte
veilederen skal varsles på forhånd det første praksisåret, mens det andre året
kan veilederen også komme på uanmeldte besøk.
Grunnen til at fagansatte ved universitetet ikke er
involvert i praksisveiledningen er at det har vært liten interesse for å gjøre
det. Studentene får opplæring i pedagogisk teori, fag og fagdidaktikk på
campus på universitetet. Ulempen med denne modellen er at de fagansatte på universitetet da
beveger seg enda lenger vekk fra praksisfeltet. De fagansatte har heller ikke noe
oppfølgingsansvar i forhold til de universitetsoppnevnte veilederne eller
praksisveilederne (praksislærerne). Dette burde de kanskje hatt.
Jeg mener «seniormodellen»
i Nova Scotia er interessant for norsk skole og lærerutdanning fordi mange gode lektorer nå er på vei ut av
skolen. Ved Høgskolen i Østfold eksperimenterer man allerede med å la erfarne
lærere få en tilsvarende rolle som universitetsoppnevnt veileder, men vi har
ikke brukt pensjonister ennå. Kanskje er dette en vei å gå i forhold til fremtidig
praksisopplæring i Norge?
