Kollektiv hverandreundervisning som pedagogisk arbeidsform ved lærerutdanningen

 

Refleksjoner rundt pedagogikkundervisningen for 9.semester, 1-7 ved lærerutdanningen på OsloMet

Her følger noen refleksjoner om den pedagogiske tenkingen rundt undervisningsopplegget dette semesteret. Den pedagogiske praksisen blir kraftig endret med langt større vekt på studentaktive arbeidsformer.
 

Om studentledet undervisning (Å lære ved å undervise)

 Seminarundervisningen bygger primært på studentledet undervisning, men det blir også satt av tid til at studentgruppene kan få jobbet med arbeidskravene i denne tidsperioden. En undervisningsøkt med studentledet undervisning vil som regel vare ca. 30 minutter med ca. 10-15 minutter avsatt til diskusjon etterpå. Her vil klassen kunne snakke om både faginnhold, undervisningsmetoder og opplevelser av gjennomføringen. Studentledet undervisning tar utgangspunkt i at den mest kraftfulle læringen foregår når du selv underviser et fagstoff (Duran, 2017; Stecz, 2009).

Konstruktiv innretting

God undervisning vil ofte bygge på konstruktiv innretting (Biggs & Tang, 2011), det vil si at det er en god sammenheng mellom læringsaktiviteter, arbeidskrav, semesteroppgaven og læringsutbyttebeskrivelser. Her er det særlig fokus på å skape en god sammenheng mellom gruppearbeidskravene og den individuelle semesteroppgaven. Det skal være en fordel å ha jobbet godt med gruppearbeidene i forhold til individuell semesteroppgaveskriving. Samtidig må det være slik at alle har muligheten til å skrive en god individuell semesteroppgave uavhengig av kvaliteten på gruppearbeidet. 

På leting etter kjerneelementene i pedagogikkfaget

Emneplanen viser til noen overordnete tema, men innenfor denne rammen er det et stort tolkningsrom for studentlærerne i forhold til valg av spesifikt faginnhold. Gruppen må tenke gjennom hvorfor det er viktig å fokusere på akkurat det temaet. Ulike pedagogiske fagtemaer kan også forstås innenfor en nettverksstruktur hvor det ikke er like enkelt å identifisere noen kjerneelementer. Her er et eksempel på et tankekart (Mindomo) som ble laget for PPU-studentene ved Høgskolen i Østfold jobbet med i sin tid.

Å lage videoforelesninger (faglærerrollen)

Åpen publisering av fagstoff er verdifullt for mange flere enn bare de som går på studiet (Baltzersen, 2017). Dette er en viktig grunn til at har valgt å skrive en lærebok som er fritt tilgjengelig. I tillegg har vi lagt inn noen videoforelesninger som sikrer alle enkel tilgang til lærerens perspektiver på fagstoffet.

 

Et undervisningsdesign som bygger på kollektiv intelligens?

Den studentledete undervisningen eller bygger også på elementer av kollektiv intelligens (Baltzersen, 2022). Tabellen nedenfor viser til hvordan undervisningsdesignet bygger på noen slike elementer.

Generelle mekanismer knyttet til kollektiv intelligens	Kjennetegn ved undervisningsdesignet (kollektiv hverandreundervisning)
1. Undervisningskvalitet handler om utnyttelse av ulike typer diversitet	Dette undervisningsdesignet unngår standardisert pedagogikk som for eksempel enkel ekspertformidling, men ønsker heller å utnytte mangfoldet av ressurser i studentgruppen.
2. Øke mengden og mangfoldet av tilbakemeldinger (Kvaliteten øker når kvantiteten av tilbakemeldinger øker).	Mye utnyttelse av hverandrevurdering i undervisningen. Studentene får for eksempel flere tilbakemeldinger på arbeidskrav knyttet til digitale fortellingen. I studentledet undervisning gir også alle deltakerne i klassen tilbakemeldinger i et digitalt evalueringsskjema.
3. Læring gjennom deltakelsen i transparente delingsfellesskap (observasjon av hva andre gjør eller har skrevet) Etablering av store læringsfellesskap der alle bidrar og deler erfaringer med hverandre. Kvaliteten ligger i diversiteten av bidrag mer enn at en ekspert formidler en versjon av det som er bra.	- Mye av det studentproduserte materiale blir delt åpent mellom alle på kullet for eksempel ved bruk av  diskusjonsforum, eksterne nettsider i den politiske debatten eller til publisering av digitale fortellinger.   - Studentledet undervisning og åpne diskusjoner om undervisningen etterpå.   - Ikke like viktig at alle gjør det samme eller blir undervist i akkurat det samme fagstoffet.
4. Innsetting av studenten i rollen som «ekspert» og kunnskapsprodusenter. Fokus på på at alle bidrar like mye («the wisdom of crowds»)	- Alle på kullet bidrar som studentlærere. Tolkning av innhold i undervisningsfellesskap   - Campusbasert lærerutdanner må «akseptere» en veilederrolle og organiseringen må være gjennomførbar innenfor eksisterende ressursramme. Dette krever også at man endrer lærerrollen med mye mer fokus på den faglige ekspertrollen.

Samfunnet i dag står overfor store utfordringer i forhold til global oppvarming og fornyelsen av demokratiet vårt. I stor grad handler dette om hvordan man kan få store grupper av mennesker til å jobbe sammen på en konstruktiv måte. Det er derfor relevant at lærerstudenter får erfaring med å arbeid som en kollektivt intelligent gruppe.

Referanser 

Baltzersen, R. K. (2017). Collective knowledge advancement as a pedagogical practice in teacher education. An explorative case study of student group work with wiki assignments in the interplay between an offline and a global online setting [Dissertation, University of Oslo, Faculty of Educational Studies.]. Oslo. Dissertation.

Baltzersen, R. K. (2022). Cultural-Historical Perspectives on Collective Intelligence. Patterns in Problem Solving and Innovation. Cambridge University Press. Book.

Biggs, J., & Tang, C. (2011). Teaching for quality learning at university. McGraw-hill education (UK).

Duran, D. (2017). Learning-by-teaching. Evidence and implications as a pedagogical mechanism. Innovations in Education and Teaching International, 54(5), 476-484.

Stecz, S. (2009). What Happens When Eighth Graders Become the Teachers? Teachers College Record, 111(8), 1930-1953.

 

Ireland is increasing its use of Citizens’ Assemblies

 

The Citizen’s Assembly in Ireland and the Citizens’ Council in Ostbelgien are prominent examples of an ongoing “deliberative turn” in democratic countries. Citizens’ Assemblies (CAs) convene a relatively large group of randomly select individuals to discuss a particular political question and provide a set of recommendations. The participants must usually be representative of the wider population. It aims to to give individual citizens decision-making power and suggest solutions on difficult political problems, such as climate action and abortion rights. 

“A CA must have clarity of process, a controlled environment, a clear input and promised outputs” (Foley, 2022).

Ireland is arguably the world leader in the use of CAs. In 2022, the country will for the first time run two separate CAs concurrently. One CA will discuss Biodiversity, analyzing biodiversity policy and other policy priorities including, but not limited to, economic development, climate action, sustainable development, agriculture and tourism. It addresses the growing biodiversity crisis, which has been caused by habitat loss, overexploitation, and climate change. There is a rapid acceleration of animals and plants becoming extinct. CAs are vital in transforming national policies in a rapid way. The prime minister of Ireland Micheál Martin said he would “bring to Cabinet shortly proposals for a citizens’ assembly on biodiversity”: 

“I think it’s absolutely critical that we move on this and move with speed and conviction, and I intend to do that.”

The other CA will consider the type of directly elected mayor and local government structures best suited for Dublin. The assemblies will be asked to report back within nine months, providing an opportunity to experiment with logistical challenges and managing capacity. When this work is over, there will be two new CAs on Drug Use and the Future of Education. The two assemblies meet for the first time in April and will report back with their findings within 9 months or sooner.

Irish politicians are acknowledging the benefits of utilizing citizen expertise on highly contested political issues: 

“If I was a Minister with responsibility for the Drug Strategy I would be front and centre of the call and advocacy for a Citizen’s Assembly on Drugs. Imagine being a minister at such an exciting time. The expertise you would have access to and the solutions that could arise” Senator Lynn Ruane. 

Today, CAs are increasingly being regarded as the best way to revitalize western democracies. The background is the decline in formal democratic participation expressed in falling political party numbers, low turnout in elections and political disaffection. There is also a measurable decline of public trust in politicians (Foley, 2022). However, there are still many challenges. One of the most important is that the many recommendations from previous assemblies have been ignored or rejected by the Irish Government.

Crowd peer review - A fascinating example of collective intelligence

I’m sure we’ve all watched it by now:  the science fiction satire “Don´t look up”. Towards the end of the movie Professor Randall Mindy (Leonardo DiCaprio) confronts tech billionaire Peter Isherwell (Mark Rylance) on his technological plan to destroy the comet that threatens to destroy Earth: “I just want to make sure that you´re open to the scientific peer review process - and you´re not approaching this mission like a businessman”. As we all know, Isherwell ignores his request and the consequences are apocalyptic.

Don’t Look Up may go down in history as the first major Hollywood film that highlight the catastrophic consequences of neglecting the scientific peer review process. “This is the first time I've heard the peer review process so extensively discussed in a movie, which is great.” “It’s a movie at its core that really speaks to the importance of science-based decision making in our society, in our daily lives.” Says Amy Manizer, an astronomer and professor of planetary science at University of Arizona (link)

However, the scientific peer review process today also faces major challenges. There are increasing concerns about the difficulty of recruiting reviewers and the low quality of the review work. To meet these challenges, some journals have completely transformed the way they do peer review. In 2019 the Editorial Board of Synlett (led by Nobel Prize winner Ben List) decided to make Crowd Peer review the default method for the review of manuscripts. Another journal SynOpen now only does Crowd peer review.

What is crowd peer review? It is a scientific review process is organized around a crowd of reviewers engaging in a scientific discussion instead of independently reviewing the manuscript. A large number of reviewers get access to a manuscript and will finish a review over a shorter timeframe. While, the traditional peer review originates from a time when manuscripts were sent back and forth via paper mail, the online setting now offer opportunities to do cooperate in doing the peer review.

There are at least six positive effects of leveraging crowd diversity in a peer review process:

Positive effects	Characteristics
1. Much shorter peer review period.	Faster publication process
2. Better decisions.	Reaching consensus through discussions between reviewers. Less bias and contradictory statements. Editor can make a more informed decision
3. More inclusive scientific participation.	Including a larger and more diverse group of reviewers
4. Strengthening collective learning.	More transparent learning environment
5. Less work for a single reviewer.	Self-selection of articles and preferred comments on the manuscript
6. Improved author feedback.	High quality feedback both on the academic content and the academic style - more detailed feedback

 1. Much shorter peer review period

The peer review period is very rapid compared with a traditional peer review. Typically, a manuscript is online for our crowd for only two to four days. It is enough to obtain a sufficient amount of quality feedback. The complete publication process will often be finished within a few weeks. More than a dozen individuals will usually participate in the review process (van Gemmeren & List, 2021).

2. Better decisions

 Because the members of the crowd are more diverse, the author will also receive a wider variety of comments. All the members of the crowd have access to the same version of the manuscript. They can see previous comments and respond to these comments. Disagreements are discussed, reviewers can both defend their position or change their recommendation. Other reviewers can join this discussion too, and often a consensus statement will emerge. If not, the arguments for both positions will make it easier for the editor to weigh-up the opposing recommendations and make a more informed decision. The many crowd comments lead to a much stronger joint responsibility to properly evaluate the manuscript. This reduces the problem of independent reviewer reports that are drastically contradictory (van Gemmeren & List, 2021).

Crowd peer review reduces the risk of biased referee reports. It prevents referees from following an agenda and reduces the number of extreme opinions. One problem can also sometimes be harsh comments.

Since reviewers are anonymous, they will not feel the same “peer pressure” to follow other opinions if they do not agree with each other. Anonymous statements make it easier to avoid bias and make an independent assessment. The reviewers do not hesitate to engage in a discussion when conflicting opinions exist.

Software such as ScholarOne and Filestage is used to organize the online peer review process (van Gemmeren & List, 2021).

3. More inclusive scientific participation

A much larger and more diverse reviewer base can be recruited. This includes highly trained assistant professors and postdoctoral researchers, but also chemists who have left academia to lead industrial research laboratories. In this way, the peer review becomes the responsibility of a much broader group of scientists. In many journals, reviewer requests are directed towards the most visible members in the scientific community, leaving many potential reviewers out. This review becomes more inclusive by involving underrepresented groups of scientists (early in their career stage, country of origin, etc.). Young researchers receiving few peer-review requests experience that they can give something back to the community and can help shape the journal. It also reduces the overload of certain reviewers in traditional peer review, by using a broader reviewer base (van Gemmeren & List, 2021). 

In recent years, the problem of ‘reviewer fatigue’ has increased due to an ever-increasing volume of submitted manuscripts. A small group of individuals get many requests, and this also slows down the peer review process.

4. Collective learning

The transparency of the online environment also stimulates collective learning. All reviewers learn something about their own comments by receiving feedback on them through scientific discussions. Only by reading comments from other referees, one gets insight into issues one might have previously overlooked. This may be important in their further development both as scientists and reviewers (van Gemmeren & List, 2021).

5. Less work for a single reviewer

 Most crowd reviewers will not have the same amount of work as in traditional peer review. Different members of the crowd tend to comment on different aspects of a given manuscript. Some focus only on the big picture, others have a keen eye for the quality of analytical data or put particular emphasis on the quality of the graphical material. For example, a reviewer can just leave one comment on the overall recommendation or focus on some aspects of the manuscript of insufficient quality. It can save a reviewer a lot of work, when they can just agree with a comment already instead of writing the same comment (van Gemmeren & List, 2021).

It is the aggregation of the multiple diverse contributions that result in the full referee report. “Reviewer fatigues” is avoided because the level of feedback from the reviewers is much more flexible. Reviewers can select the manuscripts they think are most relevant for their academic background. They can also choose if they have the time to make comments in the short peer review period (self-selection) (van Gemmeren & List, 2021),

6. Improved author feedback

A good peer review should also help the authors improve their manuscript as much as possible. The review can produce very detailed comments and substantive referee reports. The crowd reviewers are able to scale up both the amount of feedback on the scientific content itself and how it presented. This includes stylistic and grammatical errors, inconsistencies, and ways to improve the fluency of the academic language. Instead of just getting a general comment that the language must be improved, one will receive many specific comments on how the writing can be improved. Reviewers will often comment on specific issues that are of insufficient quality and suggest on further experiments and improvements (van Gemmeren & List, 2021).

After the crowd review, the annotated manuscript with all the comments is generated into a review report. This report and a brief summary made by Crowd Review Editor is sent to the Editor who makes a decision, whether to accept, reject or request revisions of the manuscript. The review process reduces the conflicts of interest and brings a more precise conclusion to the fate of the manuscript, which sometimes is difficult in a traditional peer review. Only occasionally is it necessary to supplement the comments of the crowd by those of additional experts (van Gemmeren & List, 2021).

Crowd peer review is a very interesting example of what can be labeled as human swarm problem solving, a specific sub-type of collective intelligence (Baltzersen 2022). In solving problems, collective intelligence centers on human-to-human interaction in an attempt to leverage the diversity of individual contributions. Read more about crowd peer review in chapter 10 in the book “Cultural-historical perspectives on collective intelligence”

Kilder

Baltzersen, R. K. (2022). Cultural-Historical Perspectives On Collective Intelligence. Cambridge University Press. Link to Open Access version 

van Gemmeren, M., & List, B. (2021). How and Why Crowd Reviewing Works. Synlett, 32(09), 885-891. Link

 

Bok om kollektiv intelligens publisert på Cambridge University Press

Endelig er boken min om kollektiv intelligens publisert! Nettversjonen av boken ligger ute som en gratis Open Access versjon.

Dette er et arbeid som jeg har jobbet intenst med i perioden fra 2018 og frem til desember 2021. Interessen for temaet går helt tilbake til 2004 da jeg som lærer på studiet IKT for lærere i Halden var entusiastisk opptatt av hvordan studenter kunne utvikle kollektive digitale ressurser sammen. Jeg var inspirert av suksessen til det amatørskapte leksikonet Wikipedia og hvordan hvem som helst kunne dele masse interessante videoer på nettet (via YouTube). Kanskje kunne studentene sammen klare å lage noe som var bedre enn det en enkelt ekspertlærer kunne klare? Studentene ble ikke bare utfordret til å finne eksisterende læringsressurser, med den skulle også kvalitetsmateriale både ved å skrive tekst og lage digitale fortellinger og videoer. Flere kull av studenter jobbet over flere år med å bidra i wikiboken IKT i utdanning. Deler av dette arbeidet ble blant annet brukt som grunnlag for en ebok jeg senere skrev om digitale fortellinger i skolen.

Fra 2012 begynte jeg også å jobbe med en doktorgrad der jeg utdyper den pedagogiske tenkningen knyttet til disse læringsaktivitetene. Her studerer jeg blant annet hvordan hele jobben kan jobbe sammen i kollektive læringsprosesser for å lage felles åpne læringsressurser. Jeg oppdaget også hvor vanskelig det er tilrettelegge for denne type pedagogikk. Avhandlingen ble ferdigstilt i 2017 med tittelen Collective knowledge Advancements as a Pedagogical Practice Som pedagog har jeg alltid vært opptatt av å styrke den lærendes stemme, valgmulighet og eierskap, men denne demokratiseringen av kunnskapsproduksjonen blir ofte satt i motsetning til ekspertens høykvalitetsbidrag. Da jeg var ferdig med avhandlingen i 2017, opplevde jeg at wikibokenes tid var forbi. Selv om det var mye fokus på digital kompetanse, synes jeg pedagogikken var blitt kjedeligere og mer konservativ. Nå sto jeg imidlertid friere igjen i forhold til hva jeg kunne jobbe med. Jeg bestemte meg da for å utforske kollektiv intelligens som fenomen.

Jeg hadde lenge vært interessert i å utforske kollektiv intelligens som fenomen. Allerede på 90-tallet ble jeg nysgjerrig på Levy sin fremskrittsoptimisme i forhold til utviklingen av internett. Jeg leste også en rapport i 2010 om kollektiv intelligens med stor interesse. En studie av ulike typer problemløsning i små grupper identifiserte også en egen kollektiv intelligens faktor som var sentral for gruppens problemløsningsevne. Var man her på sporet av noe helt nytt i forhold til å beskrive menneskelig intelligens og evne til å løse problemer sammen? 

Til disputasen i desember fikk jeg boken Sapiens av Yuval Harari i presang av en venn. Da jeg kikket i boken, husker jeg at jeg tenkte på Vygotsky. En av hans krav til vitenskapen er at dersom du virkelig skal forstå et fenomen, så må du forsøke å analysere både det biologiske og historiske opphavet til fenomenet. Jeg fikk ikke selv gjort dette i doktorgraden, men kanskje var det dette jeg nå skulle gjøre i forhold til kollektiv intelligens som fenomen?

Dette ble starten på et halvår der jeg, inspirert av Vygotskys metodekrav, begynte å lese meg opp på forskning som forsøker å beskrive utviklingen av menneskelig samarbeidsevne og kollektiv kunnskapsutvikling gjennom historien. Jeg leste (Papgianni The Neanderthals rediscovered (2015), Tomasello A Natural history of Human Thinking (2014), Dunbar (1998) Grooming, gossip, and the evolution of language. I tillegg leste jeg mye av den tverrfaglige forskningslitteraturen innenfor kollektiv intelligens, innenfor ulike fag som biologi og statsvitenskap.

Gjennom skrivingen forsto jeg bedre hvordan mennesker tidligere i historien har benyttet benyttet seg av kollektiv intelligens. For eksempel hvordan borgere i det gamle Athen utviklet problemløsningsmekanismer som samler et mangfold av individuelle bidrag slik at det kan styrke kvaliteten på gruppebidraget. Det ble også tydeligere for meg at det er mulig å dele kollektiv intelligens inn i tre ulike problemløsningstyper:

1. Samarbeidende problemløsning,

2. Menneskelig stigmergisk problemløsning

3. Menneskelig svermproblemløsning.

Alt dette har altså vokst sammen til boken Cultural-Historical Perspectives on Collective Intelligence som gis ut på Cambridge University Press Open Access versjon). Du finner mer detaljerte beskrivelser av problemløsningstypene i egne kapitler i boken.

Ny publisering av rapporten "Veiledning på masteroppgaven"

Etter endelig å ha bli ferdig med det meget omfattende doktorgradsarbeidet mitt, så går jeg nå gjennom en del gammelt arbeid som jeg har gjort. For eksempel oppdaget jeg at en rapport om oppgavefaglig veiledning, som jeg ga ut i år 2000, er blitt fjernet fra Universitetet i Oslo sine nettsider. Jeg bestemte meg derfor for å publisere en oppdatert versjon med ny tittel «Veiledning på masteroppgaven» da jeg mener innholdet fortsatt er aktuelt

Rapporten er skrevet som et idéhefte og bygger på intervju med veiledere ved Universitetet i Oslo. Disse ble plukket ut fordi de ble ansett for å være ekstra dyktige. I intervjuformat fortalte disse veilederne om hvordan man kan drive god oppgavefaglig veiledning på masternivå. Eksemplene var hentet fra en rekke ulike fagmiljøer. De inkluderte ikke bare tradisjonell individuell veiledning, men også gruppe- og prosjektveiledning. Den pedagogiske grunntanken var at å synliggjøre «den beste praksis» gir inspirasjon og læring for andre.

Norsk lærerutdanning uten naturfag = norsk lærerutdanning uten kreativitet

En utfordring med mandatet for den nye grunnskolelærerutdanningen er at den ikke er oppdatert i forhold til den forventede dreiningen mot fagovergripende kompetanseformer og 21st skills. Kreativ læring vil sannsynligvis få en mye sterkere posisjon i en ny norsk læreplan (som med den nye finske læreplanen). Som nevnt i tidligere blogginnlegg har Finland like mye naturfag som matte i grunnskolen, mens vi har dobbelt så mye matte som naturfag. En nylig publisert rapport fra et ekspertutvalg understreker at det er altfor lite naturfag i norsk skole:

«Naturfaget i norsk grunnskole har et klart lavere timetall enn faget har i svært mange andre land. Faget er i øyeblikket ikke blant de seks skolefag i Norge med flest undervisningstimer, selv om fellesfaget har komponenter fra fem disipliner (biologi, fysikk, geofag, kjemi og teknologi). Gitt viktigheten av naturfaglige kompetanser for demokratisk deltagelse og problemløsning i arbeidslivet, mener ekspertgruppa at dagens timetall er for lavt. Naturfagundervisningen på barnetrinnet er spesielt sårbar på grunn av lavt timetall, og lav formell kompetanse i naturfag og naturfagdidaktikk hos lærerne. Det er viktig at det sammen med økning i timetall for naturfag, prioriteres å øke antall lærere med relevant faglig kompetanse (jfr. 4.2). For en videre langsiktig styrking av posisjonen til naturfag i grunnskolen, og legge bedre til rette for dybdelæring og progresjon, er det mulig å se for seg en bred gjennomgang og fornying av læreplaner der kjerneideer og problemløsning står sentralt.»

Det er derfor sannsynlig at vi vil se en kraftig økning av antallet skoletimer i naturfag i den neste læreplanreformen i Norge. Det er derfor veldig uheldig at naturfag ikke er nevnt som prioritert fag i mandatet for den nye grunnskolelærerutdanningen.

«Masterutdanningen skal innrettes mot skolefagene. Lærerutdanningsfagene norsk, norsk tegnspråk, samisk, matematikk og engelsk skal prioriteres som masterfag»

En konsekvens av dette er at det blir sendt ut et tydelig signal om at naturfag som det mest kreative skolefaget, ikke er like viktig de andre viktige fagene. Norsk og matte blir prioritert fordi de er sterkere knyttet til de grunnleggende ferdighetene i Kunnskapsløftet. Et annet eksempel på dette er at det nye opptakskravet til lærerutdanningen signaliserer at norsk og matte er de viktige fagene. Det samme gjelder selvfølgelig også hvilke fag som er obligatoriske i lærerutdanningen.

Vi trenger naturfag som et obligatorisk og prioritert fag i den nye masterbaserte lærerutdanningen. Matte og norsk kan heller integreres i naturfagen. Lærerutdanningen representerer fremtidens skole og må derfor rette seg mot forventede endringer i den neste læreplanen istedet for å orientere seg mot den eksisterende læreplanen som snart vil bli revidert.

Bilde: "Möre og Romsdal Trollstigen 13" by Zairon - Own work. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons - 

Naturnasjonen Norge med minst naturfag i Europa!

Det er et stort paradoks at naturnasjonen Norge forsømmer naturfag i skolen. I et veldig viktig blogginnlegg påpeker Svein Sjøberg at vi har minst naturfag av alle OECD-land. I iveren etter å styrke matte har vi helt glemt naturfag. Det blir mer og mer klart for meg at dette er den største katastrofen ved den norske skole. Jeg har faktisk innsett dette selv om jeg ikke selv er spesielt interessert i naturfag og heller ikke er særlig mye ute i naturen.

Det paradoksale er at veldig få ser ut til å være oppmerksom på dette. Det er uklart for meg om Ludvigsen utvalget  faktisk kommer til å foreslå å øke antallet naturfagstimer i skolen. Som lærerutdanner har jeg lagt merke til at de fleste nå er ensidig opptatt av norsk og matematikk. Jeg tror dette er et stort feilgrep og anser naturfag for å være av langt større betydning for elevens læring mer generelt. I mine to forslag til forbedringer av norsk skole spiller naturfag en avgjørende rolle.

1. MER FOKUS PÅ INNOVASJON, SAMARBEID OG KREATIVITET

Det er flott at Ludvigsenutvalget ønsker at elever skal jobbe mer i dypden. Det tror jeg er viktig, men i hvilken grad er det i utredningen tatt spesifikt hensyn til de nye ferdighetene som internasjonalt blir beskrevet som «21st century skills». Jeg tenker da for eksempel på arbeidet som PISA og ACTS21s gjør i forhold “collaborative problem-solving”. Jeg tenker også på arbeidet deres rundt vurdering av “læring i digital nettverk”. UNESCO har skrevet en veldig interessant rapport fra 2011 om 21st century skills. Her fremhever de at skole og lærerutdanning bør vektlegge utviklingen av både Knowledge creation (læringsfellesskap) og Knowledge deepening (dypdelæring). Nå som mer og mer rutinearbeid forsvinner blir det enda viktigere at skolen legger hovedvekt på utvikling av kreative ferdigheter.

Jeg er redd for at et manglende fokus på lærende fellesskap i læreplanen vil bli en sovepute i forhold til at man bare fortsetter med den tradisjonelle pedagogikken som i liten grad støtter utviklingen av kreative ferdigheter. Jeg liker Michael Fullans anbefaling til Ontario Ministry of education om at IKT må bygge opp under alle 21st skills, men den innovative pedagogikken må være overordnet teknologien. En generell fokus på digital kompetanse som generell pedagogisk bruk av IKT er jeg redd bidrar til at lærere bare setter strøm på den tradisjonelle pedagogikken.

Det kan også være en ide å la seg inspirere av de fagovergripende kompetansene i den nye finske læreplanen. De gir et godt grunnlag for finske lærere i forhold til å jobbe mer med mot å utvikle lærende fellesskap i undervisningen og via internett. Her er noen eksempler:

– "Eleverna ska under den grundläggande utbildningen få använda digitala verktyg även i internationell kommunikation. De lär sig att uppfatta deras betydelse, möjligheter och risker i en global värld."

– "Förmåga att sysselsätta sig själv, entreprenörskap och färdigheter att uppskatta och hantera risker utvecklas genom olika projekt. I skolan ska eleverna öva sig att arbeta i grupper, med projekt och inom nätverk."

2. MER FOKUS PÅ NATURFAG FOR Å SIKRE FOKUS PÅ KREATIVITET

Jeg tror det er helt nødvendig med et langt sterkere fokus på naturfag i dag. Dette virker kraftig forsømt i “friluftsnasjonen” Norge og det er etter min mening en katastrofe at så få skjønner dette. Min erfaring fra for eksempel opphold i Canada er at “naturfag” blir sett på som selve nøkkelen (les: det klart viktigste faget) til et godt samfunn i fremtiden, mens i Norge virker vi å være mest opptatt av språk og matte. Vi kan ikke leve av disse fagene. Jeg tror også mangelen på naturfag vil gjøre det vanskelig å utvikle et sterkere fokus på kreativitet, innovasjon, læringsfellesskap, samarbeidslæring og entreprenørskap osv. Vi kan ikke bare gjøre dette gjennom fag som norsk og matte.

Legge merke til at den nye læreplanen i Finland har like mange timer matte som naturfag (omgivelseslære) i grunnskolen.

Det er et paradoks at vi i Norge har mer enn dobbelt så mye matte som naturfag, mens allikevel er Finland så mye bedre enn oss i matte. Svaret er allikevel ikke å pøse på med mer matte. Det blir bare kjedelig skole av dette. Det er mye bedre å intergrere matten i naturfagen. Uten naturfag (inkluderer fokus på enkel programmering) tror jeg mister trykket på 21st century skills.

Kanskje dette sitatet kan gi inspirasjon til utformingen av fremtidens skole:

«Ideas at Google do not burst forth from the heads of geniuses and find their way unimpeded to huge audiences of receptive users. Rather ideas emerge, are torn to shreds, reformulated, prototyped, torn to shreds, launched to internal users, torn to shreds, rebuilt and relaunched, torn to shreds, refined some more…. (Stross 2009, p. 15)»

Slik bør også skoleklasser i Norge jobbe!

Kilde: Stross, R. (2009). Planet Google: One Company’s Audacious Guide to Organize Everything We Know.

Lenke til bildet