I forbindelse med mitt utenlandsopphold i Toronto hørte jeg
denne uken på et foredrag med den kjente skoleforskeren Michael Fullan. Han
snakket om strategier for å få til større endringer i et helt utdanningssystem. I utgangspunktet kunne man ha tre innganger til dette
arbeidet:
1. En «top down»-strategi ble valgt da han jobbet som
rådgiver for provinsen Ontario i Canada. Et sekretariat ble opprettet for å lede
dette endringsarbeidet og holde kontakt med skoledistriktene. En av de sentrale
grunnholdningene var at problemer skulle identifiseres for å gjøre noe med dem,
ikke for å legge skylden på noen.
2. Fullan jobber også som rådgiver for skolesystemet i California
som er blant de dårligste i USA (ifølge resultater på nasjonale tester). I California
er systemet uoversiktlig fra toppen. Derfor utviklet man en «middle-strategy» der
skoler som gjør det bra skulle veilede skoler som ikke gjorde det så bra. Begge
skolene måtte ha relativt lik demografisk bakgrunn. Målet var å få i gang
innovasjon og nytenkning på skolenivå. I tillegg jobbet man med
kompetanseutvikling hos guvernøren og blant ansatte med ansvar for utdanning på føderalt nivå. Et interessant pedagogisk poeng var at de alltid brukte
videoeksempler som utgangspunkt for diskusjoner i workshopene som de arrangerer.
3. Den tredje strategien er en «bottom-up»-strategi. Her oppstår vellykkede initiativ på grasrotnivå og så forsøker man å få systemet sentralt til å oppdage verdien av dette og støtte videreutviklingen av arbeidet. Et eksempel på dette er arbeidet med learning communities i Mexico (Santiago Rincon).
Ellers brukte Fullan mesteparten av tiden på å snakke om hva som
er gode og dårlige «drivere» i forhold til skoleutvikling.
Dårlige “drivere”
|
Gode «drivere»
|
Accountability: Hvis
man ikke får gode testresultater på skoler i USA så truer man med å ta over
skolen. Strategien er at man må være “tøff” med skolene hvis man skal
forbedre dem.
|
Kapasitetsbygging: Hvis man investerer i kapasitetsbygging
får man også bedre «accountability». Man bør utvikle et transparent lokalt
miljø som alltid jobber med å utvikle løsninger på problemer og der man ikke «dømmer»
folk.
|
Vurdering av
individuell lærerkvalitet og kvalitet på skoleledere: Problemet blir oppfattet å
være at lærere og skoleledere ikke får feedback på prestasjonene sine. Lærere må derfor bli observert og også få
negative tilbakemeldinger hvis de ikke presterer. Forskning viser at lærerne
oppfatter dette som demotiverende.
|
- Samarbeid: Utvikling
av «social capital» (gruppeprestasjon) er viktigere enn individual kompetanseutvikling.
Hvis gruppen utvikler seg, så forbedrer også enkeltindividene automatisk sin egen kompetanse.
Grupper av lærere må få støtte og bli utfordret gjennom veiledning og tips.
Hvis ikke risikerer man at en del grupper ikke utvikler nye ideer. Skolelederen trenger ikke være den beste
læreren, men må være den beste til å organisere lærerne på en god måte.
Vivian Robinson (University of Auckland) har også gjort empiriske studier som
viser at det er svært viktig at skolelederne deltar aktivt i lærernes profesjonelle
utvikling.
|
Technology: Her har hovedstrategien vært “kjøp,kjøp,kjøp”.
Ikke så mye fokus på hvordan teknologien kan utvikle og støtte
læringsprosessen.
|
Pedagogikk: Den digitale revolusjonen er kommet for å bli. Vi må utforske hvordan optimale
læringsrelasjoner mellom studenter og lærere bør være. Mer «flipped classroom».
|
Fragmented
strategies: Systemer som har mange ulike strategier som ikke er samkjørte
får til lite.
|
Helhetlige
systemiske strategier: Det må være sammenheng mellom elementene i en strategi. Men man også dele de samme holdningene. En viktig endringsfaktor
ser ut til å være knyttet til det som blir kalt «Moral imperative realizer». Man må appellere
til læreres grunnleggende holdninger, for eksempel et ønske om at alle elever
skal gjøre det bra på skolen.
|
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar