Jeg fikk denne lenken fra en venn av meg. En sentral forkjemper for den danske prosjektpedagogikken har nå skiftet standpunkt og mener han tok feil.
Her er mine kommentarer til artikkelen: Jeg er ikke enig i at hele denne virkelighetsbeskrivelsen gjelder for Norge. Det er mulig det er flere skoler i Danmark som har gjennomført en konsekvent prosjektpedagogikk, men i Norge er det mitt inntrykk at det har dreid seg om et svært få skoler. Da prosjektarbeid kom inn i læreplanen av 1997 (minimum 20%) så er mitt inntrykk at mange skoler "løste" dette ved å ha en prosjektuke for elevene en gang i året. Og så kunne man drive som før med tradisjonell undervisning.
Debatten i Norge i dag handler mer om kritikk av nye baseskoler med åpne klasseromsløsninger og svekkelse av klassefellesskapet. En del av disse skolene sliter med støyproblemer og elevene opplever mindre tilhørighet.
Hukommelsestrening som pugg kan vel brukes til en viss grad, men det er også farlig hvis man ensidig driver med dette. Det er jo blitt vist at man ved tradisjonell pugging på prøver ofte glemmer stoffet veldig fort. Konstruktivistisk læringsteori vektlegger at man selv aktivt bør bearbeide stoffet på en eller annen måte. For eksempel ved at man skriver eller snakker om stoffet. Enkle mattespill eller lesespill (på data osv) kan være en lur måte å trene enkle ferdigheter. Mer motiverende enn ren pugging.
Artikkelen gjenspeiler forøvrig hvor preget pedagogikken har vært av ideologi. Det er den fortsatt (Litt det samme som kritikken mot senter for kjønnsforskning). Man har i for liten grad drevet med empirisk forskning om hva osm faktisk fungerer i undervisningen. Mange har sett på spørsmål om god undervisning utelukkende som et verdispørsmål.
Prosjektarbeid som arbeidsform kan jo være bra, men danskene satte det jo i sammenheng med at det skulle bidra til større samfunnsendringer. Såkalt kritisk pedagogikk inspirert av venstreradikal politisk tenkning. Selv om denne pedagogiske retningen er svekket betyr ikke dette man trenger å forkaste prosjektarbeid som arbeidsform.
I dag dominerer jo testregimene (PISA-testene) i forhold til hva som er kvalitet i skole. Norge gjorde det i år bedre enn tidligere. Det har vært et problem at altfor mange elever ikke lærer seg å lese gjennom skolegangen. Fører til store problemer senere. Så det har vært viktig å få mer fokus på det. Uten et minimum av leseferdigheter vil man slite med alt i samfunnet. Finland har forøvrig gjort det bra på PISA og de vektlegger mer disiplin i skolen. Det samme gjelder vel de asiatiske landene.
Vær imidlertid oppmerksom på at opplæring av leseferdigheter handler mest om lesetrening og mindre om hukommelsestrening. Skal man for eksempel få flere gutter til å ville lese er det viktig at innholdet er spennende. De må ha lyst til å lese i fritiden.
2 kommentarer:
Takk for interessant kommentar. :)
I den danske artikkelen, var Poulsen sitt viktigaste poeng følgande:
Vi har nemlig fortrængt hukommelsens betydning for læring.
Du skriv at du er usamd i at den tilstanden han har skildra finst i norsk skole. Rett etterpå skriv du
Hukommelsestrening som pugg kan vel brukes til en viss grad, men det er også farlig hvis man ensidig driver med dette.
..og det er vel nettopp denne pugge-angsten/skepsisen som Poulsen fortvilar over? "kan vel brukes til en viss grad" - skumle greier altså.
I norsk skole lærer få elever å pugge. Pugging er intenst, hukommelsesfokusert arbeid med kunnskapsstoff. Barn bør ikkje minst lære å finne motivasjon i det å ha kunnskap. Dette er viktige evner som barn burde lære i ung alder, men det er store fordomar mot pugging i pedagogiske miljø og i pedagogisk forskning - klart demonstrert i innlegget ditt.
Du skriv også
Man har i for liten grad drevet med empirisk forskning om hva osm faktisk fungerer i undervisningen
Ja og amen til det. MEN: pedagogikk er umåteleg komplekst. Det er summen av erfaring av all interaksjon mellom mange pedagogar og mange elevar. Det er mange, omstridte, uklare og ofte verdig-/ideologi-prega mål. Det er arbeid med lang tidshorisont - når skal ein måle resultatet? Dagen etter undervisninga, eller etter 30 år? Og korleis? Vil du måle kunnskap? Kreativitet? Sosial omgangsevne? Om individet er nyttig for samfunnet? Om folk "går i takt" i arbeidslivet? Vi må nok akseptere at ein grunn til "ideologisering" av pedagogikken er at vi ikkje KAN måle resultata.
(Eventuelt: det å velje å måle somme typer resultat vil i seg sjølv vera eit verdi-val og påvirke pedagogikken. Det du kan måle vil få ekstra vekt, det du ikkje kan måle vil bli usynleggjort. Det er problemet med PISA o.l.)
Legg inn en kommentar