Bok om kollektiv intelligens publisert på Cambridge University Press

Endelig er boken min om kollektiv intelligens publisert! Nettversjonen av boken ligger ute som en gratis Open Access versjon.

Dette er et arbeid som jeg har jobbet intenst med i perioden fra 2018 og frem til desember 2021. Interessen for temaet går helt tilbake til 2004 da jeg som lærer på studiet IKT for lærere i Halden var entusiastisk opptatt av hvordan studenter kunne utvikle kollektive digitale ressurser sammen. Jeg var inspirert av suksessen til det amatørskapte leksikonet Wikipedia og hvordan hvem som helst kunne dele masse interessante videoer på nettet (via YouTube). Kanskje kunne studentene sammen klare å lage noe som var bedre enn det en enkelt ekspertlærer kunne klare? Studentene ble ikke bare utfordret til å finne eksisterende læringsressurser, med den skulle også kvalitetsmateriale både ved å skrive tekst og lage digitale fortellinger og videoer. Flere kull av studenter jobbet over flere år med å bidra i wikiboken IKT i utdanning. Deler av dette arbeidet ble blant annet brukt som grunnlag for en ebok jeg senere skrev om digitale fortellinger i skolen.

Fra 2012 begynte jeg også å jobbe med en doktorgrad der jeg utdyper den pedagogiske tenkningen knyttet til disse læringsaktivitetene. Her studerer jeg blant annet hvordan hele jobben kan jobbe sammen i kollektive læringsprosesser for å lage felles åpne læringsressurser. Jeg oppdaget også hvor vanskelig det er tilrettelegge for denne type pedagogikk. Avhandlingen ble ferdigstilt i 2017 med tittelen Collective knowledge Advancements as a Pedagogical Practice Som pedagog har jeg alltid vært opptatt av å styrke den lærendes stemme, valgmulighet og eierskap, men denne demokratiseringen av kunnskapsproduksjonen blir ofte satt i motsetning til ekspertens høykvalitetsbidrag. Da jeg var ferdig med avhandlingen i 2017, opplevde jeg at wikibokenes tid var forbi. Selv om det var mye fokus på digital kompetanse, synes jeg pedagogikken var blitt kjedeligere og mer konservativ. Nå sto jeg imidlertid friere igjen i forhold til hva jeg kunne jobbe med. Jeg bestemte meg da for å utforske kollektiv intelligens som fenomen.

Jeg hadde lenge vært interessert i å utforske kollektiv intelligens som fenomen. Allerede på 90-tallet ble jeg nysgjerrig på Levy sin fremskrittsoptimisme i forhold til utviklingen av internett. Jeg leste også en rapport i 2010 om kollektiv intelligens med stor interesse. En studie av ulike typer problemløsning i små grupper identifiserte også en egen kollektiv intelligens faktor som var sentral for gruppens problemløsningsevne. Var man her på sporet av noe helt nytt i forhold til å beskrive menneskelig intelligens og evne til å løse problemer sammen? 

Til disputasen i desember fikk jeg boken Sapiens av Yuval Harari i presang av en venn. Da jeg kikket i boken, husker jeg at jeg tenkte på Vygotsky. En av hans krav til vitenskapen er at dersom du virkelig skal forstå et fenomen, så må du forsøke å analysere både det biologiske og historiske opphavet til fenomenet. Jeg fikk ikke selv gjort dette i doktorgraden, men kanskje var det dette jeg nå skulle gjøre i forhold til kollektiv intelligens som fenomen?

Dette ble starten på et halvår der jeg, inspirert av Vygotskys metodekrav, begynte å lese meg opp på forskning som forsøker å beskrive utviklingen av menneskelig samarbeidsevne og kollektiv kunnskapsutvikling gjennom historien. Jeg leste (Papgianni The Neanderthals rediscovered (2015), Tomasello A Natural history of Human Thinking (2014), Dunbar (1998) Grooming, gossip, and the evolution of language. I tillegg leste jeg mye av den tverrfaglige forskningslitteraturen innenfor kollektiv intelligens, innenfor ulike fag som biologi og statsvitenskap.

Gjennom skrivingen forsto jeg bedre hvordan mennesker tidligere i historien har benyttet benyttet seg av kollektiv intelligens. For eksempel hvordan borgere i det gamle Athen utviklet problemløsningsmekanismer som samler et mangfold av individuelle bidrag slik at det kan styrke kvaliteten på gruppebidraget. Det ble også tydeligere for meg at det er mulig å dele kollektiv intelligens inn i tre ulike problemløsningstyper:

1. Samarbeidende problemløsning,

2. Menneskelig stigmergisk problemløsning

3. Menneskelig svermproblemløsning.

Alt dette har altså vokst sammen til boken Cultural-Historical Perspectives on Collective Intelligence som gis ut på Cambridge University Press Open Access versjon). Du finner mer detaljerte beskrivelser av problemløsningstypene i egne kapitler i boken.